En Viking sin bekjennelse om å være student i Vinlandet Frankrike

Av Anita Slemdal Skarpås

Som optimistisk 18 åring satte jeg kursen mot Frankrike for å ta bachelorgraden min i statsvitenskap på Sciences Po Paris, Campus de Reims. For en nordmann kan Frankrike være et rart land på flere måter, la meg fortelle dere om noen av snodighetene jeg har møtt som nå har fått et spesielt sted i hjertet mitt.

Når man ikke er helt forberedt

Sciences Po er et kjent universitet i Frankrike, jeg visste det var et bra universitet, men jeg var langt fra forberedt på arbeidsmengden eller prestisjen som fulgte med. På orienteringsdagen fikk en forklaring på det franske karaktersystemet. Jeg har alltid siktet mot toppkarakterer, det ble det fort slutt på da vi fikk klar beskjed på ledelsen, 20/20 er for Gud, 19/20 er for Professoren, 18/20 er kanskje for den beste på hele trinnet. Gjennomsnittskarakter var 13/20 og alt over det burde du være veldig fornøyd med. Får du under 10 stryker du. Heldigvis ble orientering avsluttet med sprudlende champagne, som roet nervene noe, det er jo tross alt som å smake på stjernene. Etter to år i Reims klarer jeg ikke lenger å godta at noen drikker Prosecco eller annen sprudlende vin og kaller det champagne. Champagne er tross alt champagne og kan ikke måles med noe annet. Til tross for at jeg ikke var helt forberedt på hvor utfordrende universitetet kom til å være ble læringskurven bratt og jeg har aldri angret på at jeg valgte Sciences Po.

Å lære fransk er langt fra å bare bøye verb og lære gloser

Da jeg ankom Reims trodde jeg at jeg var nærmest flytende i fransk, det fant jeg fort ut at jeg ikke var. Jeg ante ikke hva Verlan var og visste ikke at franskmenn elsket forkortelser. Kanskje du heller ikke vet hva det er. La meg forklare, Verlan er slang «ungdommene» bruker. Ord er rett og slett snudd på hodet. Femme som betyr kvinne, blir Meuf. Merci som betyr takk, blir Cimer. Fou, som betyr gal, blir ouf. Dette var utrolig vanskelig i begynnelsen, men når jeg fikk taket på det, da følte jeg meg skikkelig fransk. Om man vil lære et språk er det gull verdt å tilbringe tid med venner som har fransk som morsmål. Som regel er de glad for at andre prøver å lære språket og veldig hjelpsomme.

Men det er ikke kun Verlan som var utfordringen, forkortelser var en annen. Jeg ble lagt til i en gruppechat på Facebook, der alle var fransktalende utenom meg. Meldingene måtte dekrypteres med hjelp av en ekte franskmann. MDR, trodde jeg i månedsvis betydde Merde. Det bare så sånn ut for meg og jeg tenkte bare at vennene mine bannet i overkant mye. I virkeligheten betyr det Mort de Rire aka LOL. Forkortelser som t srx, tfq, cmt. Jeg ante ikke hva det betydde. Igjen læringskurven var bratt, og en gang i blant slenger jeg inn noen forkortelser og vennene mine elsker det. Til informasjon betyr t srx = t’es serieus (Er du seriøs), tfw = tu fais quoi (Hva gjør du) Cmt = Comment (hva).

Ikke nok med det, jeg var vant til å vouvoyer alle. Jeg fikk streng beskjed «Anita, det er ganske flaut når du bruker vous med meg, vi er tross alt venner». Det tok lang tid før jeg ble mer bevisst i valget med tu (du)/vous(De), men franskmenn har stor forståelse for feilbruk. Det har skjedd flere en gang at jeg har sagt tu til en professor, og vennene mine smiler og ser ned, for det er tross alt ganske flaut også.

Et annet ord som man må kunne er Genre, tilsvarende på norsk er liksom. Jeg presterte å si til en venninne, «Hva er det ordet du sier hele tiden, genre» hun så overrasket på meg og sa «å nei, sier jeg det så ofte». Det er nemlig litt mislikt, men det er et ord man er nødt til å kunne. Unge mennesker bruker det, hele, tiden, de er bare ikke klar over det selv.

Om å føle seg hjemme

Nå har jeg bodd i Frankrike i snart 3 år, og jeg føler at jeg har fått større og større forståelse for dette merkverdige landet og språket, noen ganger føler jeg meg rett og slett fransk. Det er kanskje på grunn av klisjeer som å spise bagett og drikke vin til lunsj, men det er også en følelse man har når man ankommer Charles de Gaulle og føler at man er kommet til sitt andre hjem.

Jeg er så takknemlig for å ha hatt muligheten til å komme hit for å studere. For tiden bor jeg i Paris, og jeg føler meg ikke som en turist, men noen ganger må jeg klype meg selv i armen og minne meg selv på hvor heldig jeg er som bor i denne fantastiske byen og dette landet. Frankrike er et fantastisk land fult av mennesker som er klar for å ønske deg velkommen, og prate sakte om du spør.