Under huden på Frankrike, en franskstudents innledende betraktninger

Alle utlendinger går med et slags bilde av Frankrike og franskmenn inni seg. Turistindustrien, enten vi snakker om den illegale akkordeonmusikken på en sliten RER fra flyplassen eller tacky nyimpresjonisme malt i det som engang var Montmartre, har en stor del av skylden for dette, sammen med sort/hvitt-filmer, ihjelspilte visesangere fra 1960-tallet – og moteblader som forteller oss at alt la parisienne foretar seg automatisk blir et ideal for alle andre kvinner i verden. Så kommer virkeligheten deisende i fjeset på en før man kanskje innser at mye er litt sant allikevel når man har oppholdt seg en liten stund i landet. Eller kanskje ikke:

Mitt første kultursjokk som språkstuderende i Frankrike kom da jeg for første gang i mitt liv var tvunget til … å snakke fransk hele tiden. Dette hadde jeg som nordmann med C-språk fra videregående knotet med i årevis, på museer og slott, i gallerier og restauranter der alle snakket engelsk tilbake. Prestasjonsangsten lå altså i tykke lag utenpå mine harde konsonanter og rullende r’er. Men man lærer av sine feil, så det var bare å hoppe uti det.

Jeg ble hentet av en representant for språkskolen på en togstasjon i en småby som lå sånn cirka midt ute i ingenting, og samtalen gikk flytende de få hundre meterne bort til den spartanske hybelen jeg hadde leid. Å konversere om været og reiser mens man benytter enkle presens- og fortidsformer tilhører jo de mer grunnleggende språkferdighetene.

Det var allerede blitt sent om kvelden og jeg var sulten etter godt og vel en arbeidsdag brukt på reising. Med ilagt overtid. Jeg vet ikke helt hva jeg sa eller hvordan jeg uttrykte meg, men den litt uventede reaksjonen fra den unge og søte studentverten ble et: “Jeg er da profesjonell!” Det ble nei, med andre ord, og jeg unngikk ham så diskret jeg kunne en god stund etterpå, kanskje litt blygt rosa i ansiktet også.

Måltidet ble for øvrig en italiensk pizza fra en restaurant som stengte fem minutter senere, inntatt i ensomhet i styrtregnet på et busstopp siden jeg hadde gått meg bort etter en dag som aldri tok slutt. Bienvenue en France, liksom.

Det neste ble overraskelsen over maten i skolens kantine. Frankrike skal jo være et gourmetland. Men neida, her hadde man åpenbart innhentet ekspertise fra et middels norsk sykehjem i en kommune med litt begrensede budsjetter: Maten var institusjonell, for ikke å si grøtet og ble servert uten friske grønnsaker til. Ikke engang et lite glass rosévin ble man tilbudt i det kjøleskapaktige lyset som skilte kantinearealene fra campus med sin grønne smijernspaviljong og pittoreske fuglekvitter. Fra Renoir til etterkrigsrealisme på 1-2-3, med andre ord. “- Vannmuggen står der borte.” Nesten kald og dekorert med andre studenters obskure fingermerker. Takk som byr.

Flere myter skulle snart stå for fall: Man hører jo også at franskmenn elsker å diskutere politikk og ikke nødvendigvis er så diplomatiske av seg under debattene over matbordet heller. Over matbordet altså, ikke over “fransk gryte med brun saus” i omgivelser der dette melodiske språket ble radbrukket av både østasiatere og heller språklig kantete germanere.

Vi befant oss imidlertid i Vichy. Visse ting ble det derfor ikke snakket så mye om her. Kanskje fra en av de yngste lærerne etter et par uker eller noe. Da fikk vi se et bortgjemt monument over ofrene for okkupasjonsregimet. Mitt forslag om å holde et foredrag om SS-bøddelen Klaus Barbie, slakteren fra Lyon, ble også bryskt avvist som “kontroversielt”. To ganger.

I krig og kjærlighet er jo uansett alt tillatt, og man kan få seg kjæreste i Frankrike også, uten å kjenne de merkelige datingkodene i landet. Vi i Norge har jo gjerne vår egen enkle kjærlighetskodeks: One night standen blir til flere netter fordi man prater sammen òg.

Rastløs etter uker i provinsen med et nonnekloster som nærmeste nabo dro jeg på middagsdate i Lyon med en kjekk og kultivert en fra Tinder. Han var til og med fra pittoreske Avignon og kunne derfor betraktes som en velkommen souvenir fra reisen. Vi pratet sammen den kvelden òg.

Rundt juletider stilnet praten, og jeg fant ut at mitt lille eventyr egentlig minnet mer om en kjølig skandinav enn den lidenskapelige franskmannen jeg hadde bestilt over nettet.

Høsten i Frankrike ble altså avsluttet med en litt tørr bismak i munnen, men optimist som jeg er, returnerte jeg til språkskolen med friskt mot sommeren etter. Det må da være mindre … dødt blant alle de vakre belle epoque-bygningene i turistsesongen? Det var det ikke, bare mye, mye varmere enn novemberkveldene tilbrakt under teppet på en uoppvarmet hybel.

Guidene fra skolen insisterte imidlertid på at jeg skulle bli med til Bayonne, dér var det liv! Det hadde visstnok noe med folk i hvite og røde klær å gjøre. Og godt gammeldags party, som i tønner med vin og arrestasjoner og slikt. Samt ihjelspiddede okser. For meg skal Bayonne ha noe med julefrokost og sennep å gjøre, ikke blodige okser servert midt opp i ansiktet på en. – Dette føltes mer som Hemingway i Spania enn Hemingway i Frankrike for meg, så jeg valgte andre destinasjoner sommeren etter. Kanskje dro jeg til Paris eller bare tok med meg byen et annet sted. Det sa jo Hemingway at man kunne gjøre.

I mellomtiden hadde en av de kulere lærerne i denne kanskje mindre kule, litt lukkede småbyen gitt meg en liste over fransk elektronika, og jeg ble snart rastløs etter storbyluften. Den med gatestøv, duften av nytente sigaretter og eimen av urin under en og annen bro fra 1800-tallet, før små biler med kjeftete menn i skyllet verden ren igjen når nattklubbene stengte, hvilket jo de knapt gjorde i en nordmanns øyne. Jeg savnet rett og slett kelnernes roping mellom bordene, samt mer urbane og velkledde menn å betrakte over escargotene og hvitvinsglassene. Og fester som varte til daggry. Det uforståelige babbelet på de store jernbanestasjonene, suset fra metroen og forakten mot de kopende masseturistene. Jeg higet kort sagt å se og bli sett i omgivelser der egentlig alt kunne skje siden det jo ikke gjorde det i Auvergne.

Det ble til at natteløven byttet studieby for godt. Den påfølgende sommeren gjennomførte jeg både sommeruniversitet på Sorbonne og språkkurs i maskuline, festlige Lyon, bal de pompiers inkludert. Men akkurat dét er en annen historie som passer best for voksne.

Den sistnevnte byen levde i hvert fall opp til noen forventninger om den frittalende franskmannen: Favorittlæreren min var en morsom jøde som ikke var redd for en frisk replikk. Hver gang en stakkars koreaner uttalte ks-lyden feil, sa han “sexe” til dem og fikk dem til å repetere, slik at det var andre enn meg som ble rosa i ansiktet dette året. Han smilte og humret av sine egne vitser også, og det skal jo ikke franskmenn gjøre; det sies at denne liksom kule surheten er noe som henger igjen fra Voltaire, men han skrev jo tull og tøys store deler av tiden og burde derfor ikke tolkes bokstavelig.

Lyon var imidlertid blitt et annet Lyon siden mitt første besøk der, og catcallingen på vei til og fra skolen overgikk til og med Paris, så iblant kan for mye av det gode bli litt for mye når det i utgangspunktet ikke føles særlig godt i det hele tatt. Det var derfor på tide å urbanisere seg ytterligere: Året etter var utelukkende dedikert hovedstaden, med all dens frihet og farer, sneglemåltider, turistfeller og konstant røykende mecs i slimfit-jeans.

Men la meg først hoppe et år tilbake i tid igjen og nevne den første sommeren ved Sorbonne: Den startet med at jeg etter måneders forsøksvis korrespondanse ikke engang visste om jeg var registrert ved sommeruniversitetet eller ei. Dessuten var jeg, nesten som i en quirky filmscene, fysisk innesperret i en liten leilighet ute på île Saint-Louis. En halvtime før registrering og første forelesning.

I Frankrike er det jo ikke slik at byråkratiet nødvendigvis ikke fungerer i seg selv, man må bare snakke med riktig byråkrat. En lett panisk mail (som ikke nevnte innelåsningen bak den tykke gatedøren fra 1600-tallet eller noe) ble sendt til Byråkrat Nummer 2 siden Byråkrat Nummer 1 hverken hadde besvart noen mail eller purringen på den. Joda, jeg var hjertelig velkommen til første studiedag og via desperat ringing til husverten min fikk jeg vite at å gå gjennom iskrembutikken nedenunder kunne være en mulig fluktrute. Selv om det heller ikke fantes noen dør inn dit fra det gamle, skjeve trappeløpet. 25 minutter igjen. Jeg gikk til slutt ned til bunnen av trappen igjen, og døren var åpen, som om en anonym nøkkelbyråkrat hadde hørt mine desperate bønner, for ikke å si forbannelser i sommervarmen.

Det hører naturligvis med til slike historier å gå seg bort og heller ikke finne noen matbutikk på veien, men to-tre minutter før forelesning var jeg på plass, svett og sulten med bare litt kaldt springvann i ansiktet til lunsj. Jeg kjølte ned brushodet i et svalt bygg i en gate oppkalt etter det jeg trodde på nesten diabolsk vis dreide seg om slanger, men som Google Translate påstår er en form for vind også. Vi hadde trengt den i heten den sommeren.

Noen av forelesningene på sommeruniversitetet var veldig interessante, andre “not so much”, for å si det på nynorsk (eller nyfransk). Den kanskje minst tørre var den om kunsthistorie. Den egentlig ganske kjekke professoren viste oss noen pikante bilder av nakne 1700-tallsmennesker mens jeg hadde eggløsning. Det syntes jeg var litt dårlig gjort, selv om vi altså befant oss i Frankrike, erotikkens selvutnevnte hjemland.

Yrheten ble raskt nøytralisert av filosofiprofessoren. Eller filosofiprosessoren, kan man si: Etter å ha kommet en halvtime for sent uten å unnskylde seg, pepret han løs om det drepende fascinerende emnet naturvitenskaplig filosofi fra opplysningstiden. “Forstår alle hva jeg har sagt?” glefset han humørsykt på slutten, som en fransk bulldog som ikke hadde fått hundekjeksen sin den dagen, simpelthen fordi det ikke var noe å belønne. Han (eller den) levde i så opp til grettenhetsidealene fra Voltaires tid. “Ja,” svarte vi, bare for at han skulle slutte å snakke og vi kunne dra hjem uten å hilse på hverandre i dag heller.

Det ligger i det hele tatt ofte en litt merkelig dynamikk i at utenlandsstudenter i Frankrike gjerne ikke hilser på hverandre. Alle vil jo helst snakke på engelsk, men føler seg programforpliktet til å ikke våge det, mens like mange skammer seg over fransken sin. Tilbake gjenstår bare smilende nikk og mer eller mindre dårlig artikulerte høflighetsfraser. Og det var ikke bedre på Maison de Norvége, der liksom alle snakket spansk den sommeren.

Men jeg var ikke der for å bli kjent med andre … dybdeturister, jeg var der for å lære mer om den franske kulturen. Året etter ble det et nytt Sorbonne-kurs på meg, denne gang nettopp om å forstå franskmenn og kulturen deres. – Dét kunne jeg jo trenge etter min merkverdige kjærlighetshistorie som liksom ikke helt passet inn i noe fransk filmmanus.

Denne gang forstod jeg også stort sett hva som ble sagt. Jeg innså ganske raskt at den feministiske forelesningen om kvinner fra revolusjonstiden var gørrkjedelig. Det hadde jeg også oppfattet uten å kunne språket. De andre forelesningene har jeg glemt, så kanskje jeg allerede forstår franskmenn etter så mange reiser til landet. Når man har vært i Paris over tyve ganger skal det en del til for å ikke føle seg blasert eller mettet uansett.

For den byen er jo en portabel fest man av og til kan bli litt sliten av og bare lengter hjem fra. Uten engang å bli hentet på toget av noen som får deg til å rødme når det egentlig er din egen feil.