I januar presenteres en serie med 7 av hans filmer på Cinemateket i Oslo fra 2. januar til 6. februar. Cinemateket i Bergen viser 5 av filmene fra 12. januar til 9. februar og «Fryktens lønn» (1951) vises i alle Cinematekene i Norge, så følg med!
Henri-Georges Clouzot har hyppig blitt omtalt som «den franske Hitchcock», men kanskje man heller kunne kalt Hitchcock «den britiske Clouzot». Henri-Georges Clouzot ble under og i årene etter den andre verdenskrigen en av de ledende eksponentene for en type mørk thriller som både slektet på tysk ekspresjonisme og amerikansk film noir, filmer med mye svart og morbid humor, sirlig konstruerte plot med effektive spenningsmomenter og uventede vendinger, samt karakterer som er langt fra moralsk entydige i sin motivasjon.
Nå kan du bli bedre kjent med 7 av hans filmer med bla Brigtte Bardot, Simone Signoret, Yves Montand, Romy Schneider, Laurent Terzieff, Pierre Fresnay, Paul Meurisse og Pablo Picasso !
– «Morderen bor i nr. 21» (1942) En rekke drap begås, og alt tyder på at det er samme morder som står bak: ved likene er det etterlatt et visittkort. Når en innbruddstyv kommer over en koffert fylt av disse kortene, får politiet endelig et spor å forfølge.
– «Fryktens lønn» (1951) I et uspesifisert sør-amerikansk land holder en gruppe fattige europeere til i en liten landsby, hvor de tilbringer tiden med langsomt å gå til grunne. En dag dukker det opp et tilbud. På en annen kant av landet står en oljebrønn i lys lue og det trengs sjåfører til å frakte et lass nitroglyserin dit. Fire menn melder seg, og to team blir satt sammen for å øke sjansene for å lykkes. Men sannsynligheten for å komme frem er liten, en hump i veien er alt som skal til for at katastrofen er et faktum.
– «Les Diaboliques» (1954) Michel Delasalle er en ufordragelig, brutal sjåvinistbølle som jobber som rektor på en provinsiell gutteskole. Hans kone Christine har en hjertefeil som gjør at hun kan dø når som helst. Noe som åpenbart ikke er Delasalle imot, ettersom skolen da vil tilfalle ham. Han har også en elskerinne blant lærerinnene på skolen som etter hvert også får knyttneven rettet mot seg. Sammen bestemmer de to mishandlede kvinnene seg for å ta livet av udyret. De drukner ham i et badekar og dumper ham i skolens badebasseng. Men når bassenget siden blir tømt for vann er liket borte. En student hevder at han nylig har snakket med Delasalle og noen har vært på vaskeriet og hentet den avdødes klær. De to kvinnene begynner å få bange anelser…
– «Mysteriet Picasso» (1956), Da vennene Picasso og Clouzot gikk sammen om denne filmen, ville ikke Clouzot gjøre som andre før ham og dissekere eller dekonstruere Picassos arbeider. I stedet ønsket han å lage en kronologisk analyse og fange kunsten i sin tilblivelse. Takket være en tilfeldighet – oppdagelsen av en malingstype som seg gjennom papir – fant de to formen til filmen. Med kamera som vitne laget Picasso 20 verk, alt i fra enkle skisser til store malerier. Avtalen var at disse skulle destrueres senere. Resultatet ble en uvanlig film, der alle elementene – film, kunst, Picasso, Clouzot – smelter sammen til en idé og et kjempeverk.
– «Sannheten» (1960) – (Bare i Oslo) Sannheten forteller i tilbakeblikk historien om Dominique, som står tiltalt for å ha drept dirigenten Gilbert. En rekke personer er bedt å om vitne i retten, både Dominiques søster og tidligere elskere, men også venner og bekjente av Gilbert. Slik blir vi bedre kjent med Dominique, og får vite hvordan den plagede, impulsive og vakre unge jenta rømmer fra en kvelende provinstilværelse til Paris. Hun møter Gilbert og innleder et forhold til ham. Men Gilbert behandler henne dårlig. Senere blir han sammen med søsteren hennes.
– «La Prisonnière» (1968) – (Bare i Oslo) José jobber som klipper i en tv-kanal. Samboeren Gilbert er kunstner og med på en gruppeutstilling med ny kinetisk kunst. Etter åpningen inviterer galleristen Stan José hjem på en drink. Leiligheten hans er fylt med kunst av en helt annen type enn den han selger og José skjønner raskt at Stan har en forkjærlighet for sadomasochisme. Hun lar seg sjokkere, samtidig som det pirrer henne. Med utgangspunkt i en rekke kontraster – kunst/business, overskridelse/moral, monogami/frihet, autentisitet/masseproduksjon, kontroll/underkastelse – er La prisonnière en film som utforsker kunstens vesen og relasjonen mellom filmskaperen og publikum, i tillegg til at den stiller spørsmål ved filmens natur, som voyeuristisk massemedium og fantasiens verktøy.
– «Henri-Georges Clouzot’s Inferno» (2009) I 1964 gjorde en hetebølge, en skuespiller som trakk seg, innspillingssteder som ble borte, samt regissørens hjerteinfarkt sitt til å sette en stopper for filmen L’enfer. Henri Georges-Clouzots kone satt i en årrekke på materialet som hadde blitt innspilt. Disse råopptakene var smertelige minner for Clouzot selv, men en skattekiste for filminteresserte.
På 2000-tallet fikk Serge Bromberg tilgang til og tillatelse til å bruke disse opptakene, og kombinerte dem med rekonstruksjoner der Bérénice Bejo (kjent fra The Artist) levendegjør Romy Schneider, samt intervjuer med filmfolk. Resultatet er en forbløffende film om å ville oppnå det umulige, og samtidig et fragment av et kunstverk med en grensesprengende filmatisk kraft.
Mer informasjon :
I Oslo : https://www.cinemateket.no/henri-georges-clouzot
I Bergen : https://www.cinemateket-usf.no/
I Lillehammer : https://www.facebook.com/cinemateketlillehammer
I Stavanger : https://www.xn--slvberget-l8a.no/
I Tromsø : https://www.verdensteatret.no/
I Trondheim : http://www.cinemateket-trondheim.no/